Reisen startet allerede under tvilsomme forhold. Vi landet på flyplassen i Tirana rundt kl. 2 på natten, etter en kort tur i et litt for slitent Wizz Air fly. Vi fant raskt mannen i skranken fra bilutleieren ingen av oss hadde hørt om, som hevdet vi ikke trengte å signere noe, så prosessen gikk nokså raskt. Han var derimot noe skeptisk til at vi skulle kjøre landet på langs kl. 3 på natten, men var imponert nok, og klarte å prakke på oss en hakket bedre bil.
Vi klarte å kjøre ut fra flyplassen til tross for at det var mørkt og langlysene ikke fungerte de første timene. Vi befant oss snart på motorveien som gikk sørover i landet. Den vide autostradaen ble straks opplyst av morgensolen, og langs veien reiste store og forlatte leilighetsbygg seg opp. Vi passerte utrolig mange bensinstasjoner og små bygder med noen få hus som lå altfor nærme den gigantiske veien. Etter hvert begynte vi å få øye på noen små biler, men kun i noen få sekunder da de suste forbi oss samme hvilken fart vi hadde. Jeg må ha mistet oversikt selv på et punkt, for da det bokstavelig talt luktet svidd gummi ble vi tvunget til vårt første stopp. Dekkene så likevel greie ut, og vi fortsatte likevel. Vi var ikke altfor bekymret, da hver eneste bensinstasjon vi passerte hadde noen som satt på en stol, klar til å fylle drivstoff i farten.
Vi tok av mot en landevei, og da klokken nærmet seg 6, begynte straks noen mennesker å vise seg. De første som dukket opp, var menn som gikk langs veien med eslene sine. Etter hvert kjørte vi forbi små marked som var i åpningsprosessen, og straks begynte lastebiler og busser å vise seg, men aldri altfor lenge. Hvis du er en av de som ikke liker å ha andre bilder bak deg, kommer du til å elske å kjøre i Albania. Her kommer folk til å kjøre forbi deg uansett vei, sving, gradering eller om bredden på veien er tvilsom. På vei til Ksamil kjørte vi ned fra et fjell i det en fullstappa buss fra Tirana suste forbi oss. Dette var ikke et uvanlig syn, og vi hadde på forhånd hørt at politiet i Albania hadde en tendens til å gi ut fartsbøter hyppig, men til de som kjørte for treigt. De få politikontrollene vi kjørte forbi var alltid underveis i å bøtelegge eller stoppe noen, og med god grunn. Albania er nemlig et av landene i Europa med høyest antall dødsfall i trafikken.
Dette skremte likevel ikke oss, og selve kjøringen og veiene var overraskende behagelig, med masse vakker utsikt og mye rart å se ved veiene. Det vanskeligste var å kjøre i byer, trange småsteder eller der reglene for rundkjøringer ikke hadde nådd frem enda. Gjirokaster er en av de vakreste byene i Albania, men også en av de vanskeligste å kjøre i. Hvis du, som meg, ikke hadde opplæring i lukeparkering da du tok lappen, kommer du til å slite jo lengre opp i høyden du kommer her. Hele byen ligger langs en fjellside, hvor alle veier er eldgammel brostein og alle svinger føles som 90 grader. Det er også verdt å nevne at dersom du skal kjøre i Albania, bruk Apple maps og ikke Google maps, som nesten bare hadde oversikt over de største veiene. Vi ble ledet ned i en skarp sving som vi senere fant ut ikke kunne kjøres ned i, men som ikke var markert og maps ledet oss ned dit uansett. Vi satt straks fast, men de som satt enda mer fast i bilen foran oss, sprang raskt ut for å hjelpe til.
Det vi lærte om Albania og trafikken der var at til tross for mye risiko, utydelige regler og normer eller biltrøbbel, var albanerne alltid ekstremt hjelpsomme. Selv om få kunne noe som helst engelsk, var alle raske i å tilby hjelp dersom vi satt fast eller slet med en parkering. Å kjøre sørover i landet gikk fort, og man kan velge mellom den albanske riviera eller den sørlige fjellkjeden, og man får se mye vakkert uansett hvilken vei man velger. Likevel kjører man forbi mange halvferdige leilighetsbygg og slitne områder, og man får oppleve mange rester fra Albanias periode som et ett-parti kommuniststat, som knapt endte for 25 år siden. Albania har i moderne tid satset svært på turisme, og vi ble tatt imot med åpne armer hvor enn vi dro. Samme hvor hjelpeløse vi virket i trafikken og hvor få som kunne engelsk, behandlet hver albaner vi møtte på oss som vi var en av deres egne.
Å kjøre gjennom Albania, uansett vei eller rute, byr på ekstremt mange syn, både fine og triste, og var en road trip ingen av oss hadde opplevd tidligere. Albania har i stor grad mangel på effektiv transport, bil brukes av nesten alle og svært ofte, og blir dermed den mest effektive måte å reise gjennom landet. Likevel kommer du til å møte på masse esel og hest langs veien, og mange syn som får deg til å glemme at tog har blitt oppfunnet. Albania byr dermed på mye nytt, og utrolig mye av det er vakkert, til tross for at du kan kjøre landet på langs på syv timer. Dersom du er nokså flink til å kjøre, og ikke blir skremt for mye av statistikk på trafikkulykker, burde du absolutt ta en road trip i Albania!
