Hvis du følger Sognefjorden, Norges lengste og dypeste fjord, innover i landskapet, og velger riktig grein som snirkler seg nordover, finner du Luster. Et lite sted som blir fylt opp til randen med mennesker en halv uke i juli. Bakeriet og Jokeren som finnes der får plutselig en mangedobling i omsetningen og gresset på campingen nede ved vannet blir gjørmete og brunt. Dette er tegn som bare kan tyde på én ting, festival. Mer nøyaktig Bergtattfestivalen, som finner sted på dette finurlige stedet innerst i Sognefjorden. Vannet er isende lyseblått og klart og rammes inn av flotte fjell. Jepp, ganske idyllisk. Her var jeg og noen av vennene mine i sommer, og det ble faktisk en opplevelse det tok noen dager å fordøye.
Festivalen ble arrangert første gang i 2019 og dette var fjerde året det gikk av stabelen. Det gikk noen rykter om at det var en guttegjeng fra NHH som stod bak (fikk aldri bekreftet dette), men vi fikk raskt bekreftet av ordføreren, som åpnet festivalen, at guttegjengen var fra St. Hanshaugen (hvor de hadde studert forble uvisst). Ordføreren var en artig kar som var tydelig begeistret for alle pengene vi skulle legge igjen i kommunen. Festivalen ble åpnet oppe i fjellsiden der første konserten skulle være. Scenen var på verandaen til en hytte med seilduker som tak og vegger som lå på tunet til en større gård – sikkert en familiegård av noe slag (antakelse). Hytta var en av guttenes familiehytte og de introduserte seg selv. Vi fikk øye på de gjentatte ganger rundt om på festivalområdet med verktøy i beltet og meldinger på øret, tydelig opptatt med fiksing. Det var hyggelig å se hvem som sto bak, det ble mer personlig!
Festivalen er en selverklært venners venner festival, en tittel som funker sånn noenlunde godt. Det er over 1000 gjester, så noen nære venner er det ikke snakk om. Likevel er det et homogent klientell der mange helt sikkert kjenner hverandre fra før – det var som om de hadde fanget alle menneskene på Grøkka (Grunerløkka) og sluppet de løs i Luster for å se hva som kom til å skje. Jeg kan avsløre at ja, det skjedde mye.
Vårt campsted ble døpt Den Fjordvendte Trekanten, grunnet formen som danner seg når man setter tre partytelt opp i en trekantformasjon (se bilde for referanse), og fjordutsikten vi fikk av den nydelige plasseringen øverst i campområdet. Værmeldingen var ikke så positiv i forkant så alle hadde kjøpt seg et partytelt for å sikre seg et relativt tørt sted å være. Min venninne Laura og jeg hadde derimot manifestert godt vær, og vi vil si at det hjalp en god del! Kun vår fortjeneste at det ikke ble pøsregn hver dag.
Det var veldig mange bra artister, noen som man kjente fra før, og andre nye oppdagelser, det setter man pris på. Andre arrangementer var skogsrave, yoga, quiz og technosvømming for å nevne noen. Det var en hovedscene og en mindre der det ble arrangert andre typer humorshow. Inne i låven var klubben, Bergheim, og utenfor var også et DJ-telt.
Høydepunktene var mange, for eksempel Ary, Ora the Molecule og den første konserten oppe i fjellet med Gos og Hubbabubbaklubb. En annen favoritt var det humoristiske punk-rock bandet Aktiv Dödshjelp. Med sanger som «Voi And Destroy» og linjer som «Sikksakk baby bare yeah yeah yeah» og «Skilpadder de får plast i nesa si (…) Det tar jeg el-spark-rennafart og driter i», var det vanskelig å stå stille og ikke delta i moshpitene som aldri tok slutt. Det tok noen dager å komme seg over stølheten i nakken etter det den måtte gjennomgå på denne konserten.
Tenker at jeg burde ha med litt kritikk fordi jeg tar meg selv som en seriøs anmelder. Jeg har to punkter. Første punkt er at hovedscenen var for lav. Hvis man ikke sto langt fremme så man ikke artistene, noe som var litt kjipt. Da står man jo der og egentlig bare hører på musikk og danser, noe som er gøy det, men man vil liksom se artistene også da. Det andre punktet handler om doer. Det var veldig få doer der! 7 doer på hele campområdet, som gjorde at hver gang man skulle på do så måtte man beregne lang, lang tid. Og doene ble fulle, ja jeg vet hva du tenker; æsj!
Alt i alt var det en nydelig opplevelse, til tross for doproblemer og dårlig sikt til scenen. Vennene mine og jeg konkluderte med at det faktisk er den beste festivalen vi har vært på! Tenk på det du! Vi liker nok litt mindre festivaler, fordi det er så hyggelig og litt mer nedpå jorda (selv om Grøkkafolk ikke alltid er det – nedpå jorda). Det virker som disse gutta har god kontroll på hva som beveger seg i musikklandskapet og hva som er verdt å booke. Jeg opplevde det som en kvalitetsfestival laget fra rent engasjement og ståpåvilje. De lever 100% etter yolo-regelen. Så hjelper det selvsagt på opplevelsen med godt selskap i gode venners lag, skal ikke undervurdere det.