I Ullanlinna i Helsinki ligger en eldgammel kafé ved navn Café Succès. Denne er så gammel at flere snakker finlandssvensk her (de som kjenner sin Finlandhistorie vet at det er skikkelig lenge siden Finland var under Sverige). Man kan til og med bestille på finlandssvensk, og møter man en servitør med et godt språkøre er det mulig at norsk også ville fungert. Den sjansen turte jeg ikke å ta, så det får vi aldri svar på. Sorry.
I anledning bursdagen min i går var det eneste naturlige valget å spasere inn døra på Café Succès og forlange en feiring. Jeg betalte i overkant av ni euro for en liten cappuccino og stjernen i denne anmeldelsen: en potet. Det er en kake som gjør et desperat forsøk på å se ut som en potet, men den lurer absolutt ikke meg. Jeg ser tvers gjennom den og ser med en gang at dette er en rompraline – den perfekte kaffekaken.
La meg forsøke å beskrive den, så alle dere der hjemme med vann i munnen kan få enda mer vann i munnen. Den består av sukker og rom og kakao og marsipan, det er en slags deig som er tullet inn i et passe tykt marsipanlag og drysset med kakao til slutt (i det desperate forsøket på å kamuflere seg som en potet). Mer vet jeg egentlig ikke om den, men den er vanvittig god og passer utmerket til en liten cappuccino.
Enkelte konditorer med separasjonsangst ville kanskje tenkt at marsipanen og fyllet skiller seg litt for mye, men jeg er ikke en sånn en. Så det gir jeg beng i. Smaken er god og dessuten vet jeg ikke en pøkk om verken konditorkunst eller tradisjonsbakst. Det er akkurat passe mye rom og akkurat litt for mye sukker. Det er jo det eneste som betyr noe. Den er også øøøørlite salt.
Lokalet er gammelt, men godt bevart (og sikkert pusset opp etter kafeens etablering i 1957). De har uteservering, hvor noen stakkars kunder trosser høstværet av en eller annen syk, syk grunn. Det er jo plass inne. Ellers serverer kafeen sandwicher (smørbrød), karelske piroger og et ellevilt utvalg av svære boller, kaker og muffinser. Jeg tror man til og med kan få (kjøpe) vin her, selv om stengetida er klokka seks. Ifølge Instagram (pålitelig kilde) er kafeen familieeid, og det er jo litt koselig å tenke på. Med mindre man tolker det i et nepotismerammeverk, for da er det jo egentlig høyst problematisk og en ordentlig uting.
Uansett! Café Succès får mange stjerner i boka av meg. Den skiller seg ut fra de to regjerende kafékategoriene i europeiske storbyer: kjedekafeer (Espresso House og annet ræl) og arty-farty-kafeer (konseptkafeer hvor hele konseptet er hipstere). Café Succès er forfriskende gammelt : D
U